INTRO:
Tofte (1970 – ) debuterte i 2009 med romanen Slaget på Vigrid. Det var det første av to bind i serien Song for Eirabu, som er en fantasyserie for voksne.
Dette «dobbeltalbumet» handler om de tre sterke søstrene Ragna, Berghitte og Runa. Et viktig tema her er kampen mot skjebnen, mot det å nekte å være en brikke i andres spill.
Da den andre boka til Tofte, Vargtid, kom ut i 2012 hadde Dagbladets kritiker merket seg den store irritasjonen i fandom over noen sleivete kommentarer i anmeldelsen av bok nummer en. Hun anstrengte seg virkelig for å gi forfatteren mye kred og veide ordene sine mer enn hun kanskje pleier. «Storslått anlagt», «Et stort litterært spenn», «Imponerende passasjer», «mer moderne i sitt budskap enn den gamle mytemoral» var karakteristikker som ble brukt.
De kritikere som har omtalt bøkene har framhevet Kristine Tofte som kanskje den mest spennende og beste forfatteren av fabelprosa i Norge i dag. Både på grunn av språk, ambisjonsnivå og litterær komposisjon.
Tofte er en aktiv blogger og driver selv en blogg som heter «Haustljos».
EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?
TOFTE:
Nå har jeg jo bare utgitt disse to bøkene, og det jeg skriver på nå er helt annerledes. Med Eirabu ville jeg skrive bøker jeg selv hadde lyst til å lese, og i det prosjektet lå det også en ambisjon om å demonstrere for det norske, fantasyskeptiske publikummet at man kan bruke ”alle” klisjeene man forventer av fantasysjangeren og likevel skrive god litteratur.
Fellestrekk for Eirabuprosjektet og det jeg skriver nå er vel et ønske om å sprenge egne rammer, en slags motreaksjon mot alt jeg kan fra før. Da jeg begynte på Eirabu var jeg akademiker og helsearbeider, og språklig og innholdsmessig trygg på eksamens- og journal/rapport-formen. Å skrive episk fantasy var å brøle høyt, ta sats og løpe ut av boksen.
I løpet av de siste seks årene har jeg laget meg en ny boks, med å skrive meg trygg på Eirabu.
Nå er det på tide med et brøl og et sats, igjen.
EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?
TOFTE:
Norrøn fabelprosa? Klart. Flere grunner. Først og fremst et ønske om å gi noe tilbake til denne fantastiske sjangeren som hadde gitt meg lesegleden igjen, etter ti år med pensumtvang på universitetet. En forkjærlighet for mytestoff og episke fortellinger. Og altså, en veldig trang til å gjøre noe helt annet enn det jeg kunne.
EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?
TOFTE:
Huhei. Oh yes. Alt for mye, egentlig. Jeg researcher når jeg prokrastinerer. Kan gjerne bruke en hel dag på å sikre meg at jeg vet nok om å koke en hare.
EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?
TOFTE:
Etter Eirabu har jeg jo visst mer om hvor mye arbeid det er å skrive bøker. Nå når jeg vet hva jeg har i vente blir spørsmålet: Hva er jeg nok interessert i å skrive om, hva er viktig nok for meg, til at jeg vil bruke flere års blodslit på det?
EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?
TOFTE:
Jeg forelsket meg i fabelprosa som 30-åring, da jeg lå strandet på sofaen med baby i magen, blodpropp og bekkenløsning, og alt var kjedelig og trist. Mannen min ville muntre meg opp og leste høyt for meg.
Først Tolkiens bøker, deretter Philip Pullman og Guy Gavriel Kay. Så fortsatte han å lese til vi gikk tom for gode voksenbøker (ja, for det må man dessverre presisere) på norsk.
Hvorfor skriver så få av Norges beste forfattere fabelprosa? Hvorfor oversettes nesten ingen av bestselgerne eller klassikerne innen sjangeren?
Uansett: Det manglet noen bøker. Nå har jeg bidratt med mitt.
EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?
TOFTE:
Fabelprosa er ideenes sjanger, den mest ærlige fiksjonen, og en frihet til å gjøre alt.
Uten rammer eller regler kan man komme til å klamre seg til konvensjonene og klisjeene, men man har også mulighetene til å gjøre noe virkelig spennende. En del sci-fi er noe av det mest nytenkende og samfunnskritiske man kan lese, og fantasy strippet for teknologi kan virkelig vise det menneskelige fram i all sin ømme gru.
EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?
TOFTE:
Jeg er en langsom og omstendelig leser, så slike sjubindsverk på ti tusen sider er ikke noe for meg. Heldigvis oppdaget jeg sjangeren relativt sent, og har mye å velge mellom som mange andre har lest ferdig for lengst.
Siste halvåret har jeg blant annet hatt den store gleden av å lese Neil Gaimans American gods, Guy Gavriel Kays Under Heaven, to mesterverk, uansett sjanger.
EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?
TOFTE:
Jeg tror det må bli The Fionavar Tapestry, til tross for at de første 80 sidene er dårlige og resten av trilogien har sine skjønnhetsfeil. Fionavargobelinen er den mest storslagne fabelprosaen jeg har lest, der forfatteren virkelig favner om ALT, og samtidig inneholder den noen av de mest minneverdige scener i litteraturhistorien.
EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?
TOFTE:
Leser du Snorre, lærer du like mye om hvordan man tenkte på 1200-tallet som du lærer om norrøn mytologi. Leser du Undsets middelalderromaner, lærer du mye om hennes tenking. Forfatteren er alltid et menneske av sin tid.
I tillegg har fabelprosaen frihet til å speile oss på nye måter, og som man sier i filosofien: Det er først når hammeren går i stykker du forstår den. Når man splintrer realismen forstår du den bedre.
EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?
TOFTE:
Det har overrasket meg at enkelte helt unge lesere har slukt bøkene mine, og det har overrasket meg at enkelte litteraturvante, voksne lesere finner bøkene mine så krevende og kompliserte.
EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?
TOFTE:
Da jeg var seks år og lærte å skrive.
EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?
TOFTE:
Jeg håper de sitter igjen med noen opplevelser som blir i dem. Hvilke skal jeg ikke blande meg opp i.
BLOGGADRESSE: www.haustljos.wordpress.com
BIBLIOGRAFI:
Song for Eirabu-serien:
- Slaget på Vigrid (Tiden 2009)
- Vargtid (Tiden 2012)