W

INTERVJU MED KRISTINE TOFTE

On 19. november 2012, in Siste nytt, by admin

INTRO:

Tofte (1970 –  ) debuterte i 2009 med romanen Slaget på Vigrid. Det var det første av to bind i serien Song for Eirabu, som er en fantasyserie for voksne.

Dette «dobbeltalbumet» handler om de tre sterke søstrene Ragna, Berghitte og Runa. Et viktig tema her er kampen mot skjebnen, mot det å nekte å være en brikke i andres spill.

Da den andre boka til Tofte, Vargtid, kom ut i 2012 hadde Dagbladets kritiker merket seg den store irritasjonen i fandom over noen sleivete kommentarer i anmeldelsen av bok nummer en. Hun anstrengte seg virkelig for å gi forfatteren mye kred og veide ordene sine mer enn hun kanskje pleier. «Storslått anlagt», «Et stort litterært spenn», «Imponerende passasjer», «mer moderne i sitt budskap enn den gamle mytemoral» var karakteristikker som ble brukt.

De kritikere som har omtalt bøkene har framhevet Kristine Tofte som kanskje den mest spennende og beste forfatteren av fabelprosa i Norge i dag. Både på grunn av språk, ambisjonsnivå og litterær komposisjon.

Tofte er en aktiv blogger og driver selv en blogg som heter «Haustljos».

 

EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?

TOFTE:

Nå har jeg jo bare utgitt disse to bøkene, og det jeg skriver på nå er helt annerledes. Med Eirabu ville jeg skrive bøker jeg selv hadde lyst til å lese, og i det prosjektet lå det også en ambisjon om å demonstrere for det norske, fantasyskeptiske publikummet at man kan bruke ”alle” klisjeene man forventer av fantasysjangeren og likevel skrive god litteratur.

Fellestrekk for Eirabuprosjektet og det jeg skriver nå er vel et ønske om å sprenge egne rammer, en slags motreaksjon mot alt jeg kan fra før. Da jeg begynte på Eirabu var jeg akademiker og helsearbeider, og språklig og innholdsmessig trygg på eksamens- og journal/rapport-formen. Å skrive episk fantasy var å brøle høyt, ta sats og løpe ut av boksen.

I løpet av de siste seks årene har jeg laget meg en ny boks, med å skrive meg trygg på Eirabu.

Nå er det på tide med et brøl og et sats, igjen.

 

EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?

TOFTE:

Norrøn fabelprosa? Klart. Flere grunner. Først og fremst et ønske om å gi noe tilbake til denne fantastiske sjangeren som hadde gitt meg lesegleden igjen, etter ti år med pensumtvang på universitetet. En forkjærlighet for mytestoff og episke fortellinger. Og altså, en veldig trang til å gjøre noe helt annet enn det jeg kunne.

 

EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

TOFTE:

Huhei. Oh yes. Alt for mye, egentlig. Jeg researcher når jeg prokrastinerer. Kan gjerne bruke en hel dag på å sikre meg at jeg vet nok om å koke en hare.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

TOFTE:

Etter Eirabu har jeg jo visst mer om hvor mye arbeid det er å skrive bøker. Nå når jeg vet hva jeg har i vente blir spørsmålet: Hva er jeg nok interessert i å skrive om, hva er viktig nok for meg, til at jeg vil bruke flere års blodslit på det?

 

EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?

TOFTE:

Jeg forelsket meg i fabelprosa som 30-åring, da jeg lå strandet på sofaen med baby i magen, blodpropp og bekkenløsning, og alt var kjedelig og trist. Mannen min ville muntre meg opp og leste høyt for meg.

Først Tolkiens bøker, deretter Philip Pullman og Guy Gavriel Kay. Så fortsatte han å lese til vi gikk tom for gode voksenbøker (ja, for det må man dessverre presisere) på norsk.

Hvorfor skriver så få av Norges beste forfattere fabelprosa? Hvorfor oversettes nesten ingen av bestselgerne eller klassikerne innen sjangeren?

Uansett: Det manglet noen bøker. Nå har jeg bidratt med mitt.

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

TOFTE:

Fabelprosa er ideenes sjanger, den mest ærlige fiksjonen, og en frihet til å gjøre alt.

Uten rammer eller regler kan man komme til å klamre seg til konvensjonene og klisjeene, men man har også mulighetene til å gjøre noe virkelig spennende. En del sci-fi er noe av det mest nytenkende og samfunnskritiske man kan lese, og fantasy strippet for teknologi kan virkelig vise det menneskelige fram i all sin ømme gru.

 

EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

TOFTE:

Jeg er en langsom og omstendelig leser, så slike sjubindsverk på ti tusen sider er ikke noe for meg. Heldigvis oppdaget jeg sjangeren relativt sent, og har mye å velge mellom som mange andre har lest ferdig for lengst.

Siste halvåret har jeg blant annet hatt den store gleden av å lese Neil Gaimans American gods, Guy Gavriel Kays Under Heaven, to mesterverk, uansett sjanger.

 

EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

TOFTE:

Jeg tror det må bli The Fionavar Tapestry, til tross for at de første 80 sidene er dårlige og resten av trilogien har sine skjønnhetsfeil. Fionavargobelinen er den mest storslagne fabelprosaen jeg har lest, der forfatteren virkelig favner om ALT, og samtidig inneholder den noen av de mest minneverdige scener i litteraturhistorien.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

TOFTE:

Leser du Snorre, lærer du like mye om hvordan man tenkte på 1200-tallet som du lærer om norrøn mytologi. Leser du Undsets middelalderromaner, lærer du mye om hennes tenking. Forfatteren er alltid et menneske av sin tid.

I tillegg har fabelprosaen frihet til å speile oss på nye måter, og som man sier i filosofien: Det er først når hammeren går i stykker du forstår den. Når man splintrer realismen forstår du den bedre.

 

EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

TOFTE:

Det har overrasket meg at enkelte helt unge lesere har slukt bøkene mine, og det har overrasket meg at enkelte litteraturvante, voksne lesere finner bøkene mine så krevende og kompliserte.

 

EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?

TOFTE:

Da jeg var seks år og lærte å skrive.

 

EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?

TOFTE:

Jeg håper de sitter igjen med noen opplevelser som blir i dem. Hvilke skal jeg ikke blande meg opp i.

 

BLOGGADRESSE: www.haustljos.wordpress.com

BIBLIOGRAFI:

Song for Eirabu-serien:

  1. Slaget på Vigrid (Tiden 2009)
  2. Vargtid (Tiden 2012)

 

 

 
W

INTERVJU MED GURO SIBEKO

On 18. mars 2013, in Siste nytt, by admin

INTRO

Guro Jabulisile Johnsen Sibeko (1975 –      ) debuterte i 2009 med romanen Vingespenn. Denne romanen og den neste var engasjerte spenningsromaner med en god dose samfunnskritikk. Begge fikk gode kritikker.

Med den tredje boka si skrev hun for barn – innen fabelprosasjangeren. «Blodmånenatta» og oppfølgeren ”Ildulven” handler om vesle Kaspara som ser hvordan draugen tar med seg mora hennes. Kaspara tar på seg oppgaven med å få henne tilbake.

Sibeko forsyner seg av nordisk folketro og bruker en god del av alle de skapningene man finner der. Ikke bare draugen, men også huldra, nøkken og haugfolk. Og fortalt med eventyrets fortellermåte. Det var en bok som mange lesere elsket.

Inger Østenstad skrev i Barnebokkritikk blant annet: Blodmånenatta er sjelden vare fordi den på en så uforbeholden måte pirrer leserens poetiske fantasi samtidig som den tilbyr en så fascinerende og spennende fortelling.

Sibeko har i årevis jobbet mot rasisme og kjønnsdiskriminering og for likestilling mellom heterofile og homofile, både som samfunnsdebattant og forfatter.

 

EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?

SIBEKO: Blodmånenatta og Ildulven er sosialrealisme og eventyr – sorg og mobbing behandlet så alvorlig som jeg syns temaene fortjener – og så eventyrlig som jeg kan klare. Det handler dels om å ta barndommens tøffeste kamper på alvor, og å vise respekt for alle de barna der ute som lever vanskelige liv. Men også om å dele de fabelaktige folkeeventyrene og ta vare på en arv jeg elsker – alt for mange barn lever uten levende fortellinger. Og Bø i Vesterålen, stedet jeg skriver om, har så mange eventyr at de saktens kan dele litt med resten av landet.

 

EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?

SIBEKO: Jeg er vokst opp i en diarefarget ghetto av rekkehus bygget på en tidligere søppelfylling klint inntil E6. Det hente det ble tvangslest eventyr for oss på skolen, men jeg kjente ikke et eneste menneske som på noe plan trodde på det eventyrlige. Da jeg som voksen kom til Bø i Vesterålen og oppdaget eldre mennesker som tok farvel med sine nærmeste fordi de hadde sett draugen den morgenen (og som døde samme kveld …), voksne som aldri i livet ville turt å banke på huldersteinen eller gå forbi daudmannssteinen i mørket og barn som hadde en helt ekte alveberg å leke i ble jeg ikke bare lykkelig – jeg ble litt snurt, også. Det er rett og slett ikke rettferdig at noen skal ha eventyr rundt hver sving når så mange må leve uten. Sånn sett er dette sosial utjevning. At jeg velger å skrive om et veldig modig barn i veldig vanskelige situasjoner er like naturlig. Jeg har vært lærer i ti år, og jeg har kjent så mange sånne barn! Det er ingenting jeg har større respekt for enn små mennesker som utretter store ting – og det gjør små mennesker hele tiden uten av jeg syns de får den anerkjennelsen de fortjener. Jeg vil at de skal kunne lese bøkene mine og skjønne at jeg veit at de finnes, og at jeg syns verden er et bedre sted av den grunn.

 

EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

SIBEKO: Jeg gjør research underveis. Og til Kaspara-bøkene har jeg fått masse og helt uvurderlig hjelp av veldig mange bøfjerdinger – og aller mest av ekskona som jo er vokst opp der.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

SIBEKO: Å skrive den ferdig. Jeg elsker å begynne. Jeg elsker å skrive. Men så, på et eller annet tidspunkt skjønner jeg hvordan det kommer til å slutte, hvordan det hele skal henge sammen, hvordan det vil bli. Å ikke legge bort prosjektet da, men å slite seg gjennom hele den uspennende prosessen men å faktisk gjøre manuset på skjermen likt det jeg har inni hodet, DET er vanskelig, det. Men så kommer det heldigvis inn en redaktør som forteller meg at det jeg hadde i hodet ikke var perfekt likevel, og så dukker det opp nye overraskelser og da blir det hele gøy igjen.

 

EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?

SIBEKO: Jeg har ikke egentlig valgt fabelprosa. Jeg har valgt å fortelle en historie om ei jente i Bø i Vesterålen som ser mammaen sin bli tatt av draugen. Det er ikke min skyld at søringer definerer bøkene som fabelprosa bare fordi de ikke tror på draugen. Eller troll, nøkk, hulder, alver eller haugfolk.

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

SIBEKO: Å fortelle historier fra Bø har den enorme fordelen at jeg ikke trenger å bestemme hva som er virkelig – ettersom Åsa på kafeen (som finnes helt på ordentlig) tar henne på alvor når hun forteller at hun har sett alvekongen kan det som skjer i alveberget (som også finns på ordentlig) og det som skjer på kafeen skje i samme virkelighet. Visste du at Bø har den halve båten til draugen i kommunevåpnet sitt? Og det at virkeligheten kan være så mangfoldig som den er her gjør jo at jeg kan formidle veldig alvorlige og veldig komplekse ting i fortellinger som  er enkle nok til at ganske små mennesker skjønner hva jeg sier. Jeg tror ikke jeg kunne gjort det i ei barnebok fra den ensformige, smale virkeligheten jeg vokste opp i!

Dessuten gjør det det lett å fortelle historier der det er veldig kort vei mellom gråt og latter og mellom maktesløshet og potente tryllekunster. Det er inmari fint å være på skolebesøk hos tolvåringer som lar tårene trille i det ene øyeblikket og rister av latter få minutter seinere, altså.

 

EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

SIBEKO: Neil Gaiman. Katherine Kerr. Robin Hobb. Joe Abercrombie. Kristine Tofte. Jon Ajvide Lindqvist. David Adams. J.K. Rowling. Og med jevne mellomrom siden jeg var barn Michael Ende. Med flere.

 

EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

SIBEKO: American Gods, Neil Gaiman. Fordi den har så uendelig mange kvaliteter at jeg ikke kan komme på noe menneske som ikke ville like den. Og fordi det er den beste boka sånn ca. i verden.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

SIBEKO: Fantatisk litteratur kan si oss lite annet i grunn. All god fabelprosa handler om oss, om samfunnene vi lever i og om de vi kunne levd i, om hvordan vi virker som individer og kollektiver. Ikke minst kan et kritisk blikk på den fantastiske litteraturen som gis ut fortelle oss noe om hva som oppfattes som mulig å endre i verden, og hva forfatterne ser på som en uforanderlig del av menneskenaturen. Særlig med hensyn til kjønnsroller er det en ganske fascinerende øvelse.

 

EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

SIBEKO: Jeg prøver jo å være forberedt på alt – men jeg ble nok overrasket da jeg oppdaget at en del barn opplever mobbescenen i Ildulvens 1. kapittel som skumlere enn drukningsscenen i Blodmånenattas. Jeg antar at det er fordi mobbing er nærmere dem, noe mange av dem har erfaring med og enda flere frykter, mens mamma som drukner jo er en litt mindre vanlig erfaring. Men det tenkte jeg altså ikke på da jeg skrev.

 

EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?

SIBEKO: Ville? Det har jeg visst så lenge jeg kunne huske. Men så var det det med å skrive bøkene ferdig, da. Det trodde jeg i grunn at jeg var ute av stand til å gjøre før Vingespenn plutselig var fullført. Men da hadde jeg jo allerede blitt lærer – og oppdaga at det er en fabelfantastisk jobb. Så nå vil jeg egentlig bli lærerforfatter. Søknaden om 48-timers døgn har ventet på behandling hos de høyere makter i årevis.

 

EWO: HVA SKRIVER DU PÅ NÅ:

SIBEKO: En dokumentar om pappaen min som er født i Sør-Afrika omtrent da apartheid-systemet ble innført, som var geriljasoldat for ANC i ti år før han måtte rømme til Norge, og som etterpå ble diamanthandler. Blant annet. Veldig spennende, veldig krevende, og nå er jeg kommet dit at jeg vet hvordan jeg vil at det skal bli, så nå skynder jeg meg veldig for å bli ferdig. Jeg har en Kaspara-bok jeg har så inmari lyst til å begynne på …

 

EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?

SIBEKO: Det som rører ved hjertene deres.

 

BIBLIOGRAFI:

Vingespenn. Roman. 2009

Ctr + Alt + Delete. Roman. 2010

Blodmånenatta. Barnebok. 2011

Ildulven. Barnebok. 2012

Jeg kan oppløse mørket. Roman. 2013.