W

INTERVJU MED HEINE TORGERSEN BAKKEID

On 29. april 2013, in Siste nytt, by admin

INTRO:

Heine T. Bakkeid (1974 –     ) debuterte i 2005 med «Boblejim – spesialagenten». Det var en humoristisk cyberpunkroman om en tøff agent. Boka var skrevet for ungdom. Tre år etter kom hans neste ungdomsroman, som han også ble nominert til Arks Barnebokpris for – «Hjerteknuseren». Den handler om Belinda som lider av en medfødt hjertefeil. Sammen med familien bor de i et 900 år gammelt skotsk slott. Kritikerne assosierte fortellingen litt Edgar Allan Poes «The Raven» og framhevet forfatterens gode billedskapende evner og talentet for å skrive nifst.

Deretter startet forfatteren i 2010 serien om vampyrjegeren Dr. Schnabel von Rom. Vlads onkel forsvinner og Vlad må ta over praksisen som vampyrjeger og ekspert på paranormale hendelser. Gjennom serien bekjemper han det onde og leter etter onkelen sin. Serien har nå kommet til bind 3 og har vekket stor oppsikt. Den har blitt kalt «fagsterk grøsser» og «blodsprutende motvekt til blodfattige vampyrromanser».

Bakkeid er utdannet systemutvikler. Han vokste opp i Nord-Norge, bodde en del år i Stavanger før han igjen flyttet tilbake til nord.

 

EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?

BAKKEID: Den historiske bakgrunnen for serien er en rapport utgitt i 1732 av Dr. Johann Fluckinger, kalt visum et repertum. Rapporten omhandlet en sak i Medvegia, en liten landsby nord i Serbia, der 17 mennesker hadde omkommet på kort tid og lokalbefolkningen var i ferd med å gjøre opprør. Dette området var i denne tiden del av den demilitariserte sonen mot ottomanene og etter pesten i 1679 sendte Habsburgerne ut medisinsk personell til sonen ved alle mistenkelige dødsfall grunnet frykt for at nye epidemier skulle komme fra øst. Det er også bakteppet for selve romanserien. For meg er Dr. Schnabels krønike et slags fletteverk der jeg har vevd inn tråder fra den historiske kriminalromanen med de fra den klassiske horrorsjangeren, samt en og annen pjuskete lodott fra pulplitteraturen daddelverdige gemakker. Da får du vel noe som best kan beskrives som en historisk horror eller om en vil; en historisk overnaturlig kriminalserie.

 

EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?

BAKKEID: 1700-tallet er tiden når anatomien, legekunsten og vitenskapen stiger frem og kirken mister litt av sitt grep om verdensbildet. For meg er dette kimen til den klassiske horror-romanen, hvis fulle blomstring finner sted snaue 150 år senere og som jeg alltid har latt meg fascinere av, spesielt under oppveksten i en øde og bitteliten bygd nordpå med bare fem hus. Kanskje fordi epoken etter min mening deler så mange karakteristika med den norske fortellerkulturen generelt og den nordnorske spesielt. Jeg føler meg rett og slett svært hjemme i dette verdensbildet, det faktum at jeg også er nærmest enehersker i denne kvasisjangeren, på verdensbasis, skaper også et spillerom og en litterær bevegelsesfrihet som jeg alltid trekkes mot når jeg setter meg ned for å skrive.

 

EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

BAKKEID: Ja, det blir en god del research. På det meste var jeg oppe i utgifter på over 18 000 kroner i kildelitteratur for en enkelt bok. Nå har jeg blitt flinkere til å lete, finne gode brukte og billigere bøker til researcharbeidet.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

BAKKEID: Det å være ungdomsbokforfatter og ikke bare forfatter er det vanskeligste, føler jeg. Dette polstrede abysset kan tære på en og det er til tider vanskelig å rettferdiggjøre for meg selv å bruke så mye tid og penger på denne pariakasten av lesere. Men så kommer det jo en og annen spesiell tilbakemelding i ny og ne og en finner på en måte motivasjon til å fortsette. (Om jeg skal ordlegge meg en smule mer muntert og oppglødd enn det jeg ellers ville gjort:-)

 

EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?

BAKKEID: Min egen sjanger Horror fiction divergerer på visse fundamentale områder fra for eksempel fantasyen. Der fantasy spesielt forholder seg til magiske ringer, trollmenn, guder og avguder, er den klassiske horroren mye mer rigid og jordbundet. Det magiske elementet er for eksempel ikkeeksisterende i min type horror, der en heller drar, vrir og vender på natur -og vitenskapens grenser. Kampen mellom det gode og det onde er dessuten ofte mer kompleks i horroren, som ofte speiler menneskesjelen i alle dens fasetter gjennom sine uhyrer og monstre snarere enn å ha utpregede sortkledde slemme sverdsvingere og hvitkledde snille sverdsvingere. Det er også grunnen til at jeg valgte horror fiction. Balansegangen mellom fantasi og fakta tiltaler meg på en unik måte. Men generelt sett maner fabelprosaen til egenart, dyrker fantasien og den rene skapergleden i både leseren og forfatteren på en helt annen måte en mange andre sjangere, noe jeg som sagt tenderer til å trekkes mot.

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

BAKKEID: Foruten de ovenfornevnte fordelene så liker jeg godt denne trenden der spesielt fantasyforfattere drar fantasyen ned på landejorda, vekk fra all magien og gjør den mørkere. Game of Thrones som et godt eksempel på en vellykket balansegang. Sci-fi derimot virker det som om ingen for tiden riktig tør å gripe fatt i (til leseren i meg sin store skuffelse.) Fabelprosaens store fordel er etter min mening at den fortsatt taler til forfatterens egenart og maner til litterære frihet i mye større grad enn for eksempel nåtidens kriminalromansjanger, som på mange måter virker å være fanget i en bitteliten polstret eske uten ventilasjon og med stadig mer konkave cellevegger.

 

EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

BAKKEID: Jeg vokste opp med pulpforfatterne R. E. Howard, Poe, Lovecraft m.fl og har jo lest Tolkien, Martin osv men leser forbausende lite fantasy og sci-fi selv. Kanskje fordi jeg føler meg litt utbrent som leser på området, finner ikke det jeg leter etter. De siste minneverdige sjangeropplevelsene er foruten Lajla Rolstads gotiske grøsser Nekronauten, Den kalde huden av Albert Sánchez Piñol og Robert A. Heinleins I will fear no Evil anbefalt av kollega Torgrim Eggen for noen år tilbake. Nå for tiden går det stort sett bare i faglitteratur, samt en og annen Svein & Rotta bok sammen med ungene når vi skal kose oss om kvelden.

 

EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

BAKKEID: Eaters of the Dead av Michael Crichton er en historisk (horror) roman, om jeg tøyer strikken langt nok, den er langt i fra min favorittbok heller. MEN: Michael Crichton er forbausende fleksibel og kreativ når det kom til det å slå sammen halvspennende historiske hendelser med sin egen fantasi. Resultatet er en historie utelukkende skrevet på leserens premisser som oser av talent og skaperglede. Det er rett frem fascinerende å se hvordan forfatteren blander historie, fakta og fiksjon i sine bøker.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

BAKKEID: Jeg er av den oppfatningen at all type litteratur sier noe om samtiden. Noen bedre enn andre, dog. Det er på en måte et naturlig biprodukt av det å skrive og å skape. For å teste tesen kan en jo bare spørre seg selv om når en sist leste en roman der mennesket ikke hadde forskjellig verdi basert på ulogiske parametre som rase, kjønn, seksualitet og monetære attributter men snarere forholdt seg til et helt annet sett med karakteristika i deres verdivurdering av hverandre? Jeg drømmer om å få lese en roman som regelrett knuser denne teorien min og dermed en gang for alle bekrefter at forfatteren er fri, fri, fri! Ha ha ha ha! (Beklager, måtte bare få det ut;-)

 

EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

BAKKEID: Da jeg fikk mail fra en fjorten år gammel gutt som ønsket tips om flere fagbøker som omhandlet den gamle østeuropeiske vampyrmytologien. Så sier de at unge gutter leser.

 

EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?

BAKKEID: Jeg vet nå, i ettertid at jeg var født til å skrive bøker, selv om jeg ikke fant det ut selv før jeg var i slutten av tjueårene. Jeg er naturlig lat, ekstremt selvkritisk og trives best i eget selskap; alle utmerkede attributter for den moderne bokskriver …

 

EWO: HVA SKRIVER DU PÅ NÅ:

BAKKEID: Dr. Schnabels krønike 4 med arbeidstittel: Knokkeløya.

 

EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?

BAKKEID: Jeg har denne ambisjonen om å gjøre serien til en verdensreise i vitenskapen og monstermytologiens tegn og satt i opplysningstidens optimistiske verdenslys. Jeg har ingen glitrende neonskilt eller innkastere til bøkene mine, du kommer inn på eget ansvar og av fri vilje. Når permene lukkes ønsker jeg at leseren skal sitte igjen med følelsen av å ha tatt del i denne reisen.

 

HJEMMESIDEADRESSE:

http://heinebakkeid.wordpress.com/

 

BIBLIOGRAFI:

Boblejim – spesialagenten – ungdomsroman (Tun Forlag, 2005)

Hjerteknuseren – ungdomsroman (Aschehoug, 2008)

Dr. Schnabels Krønike 1: Vampyrjegeren – ungdomsroman (Aschehoug, 2010)

Dr. Schnabels Krønike 2: De dødes hus – ungdomsroman (Aschehoug, 2011)

Dr. Schnabels Krønike 3: Eksorsisten – ungdomsroman (Aschehoug, 2012)

 

(I tillegg har han skrevet en roman for voksne i 2006, men her er kun fabelprosaen hans tatt med.)

 

 

 
W

DET ER IKKE BARE KAKE Å VÆRE UDØDELIG!

On 25. april 2013, in Siste nytt, by admin

DOUCETTE, GENE – IMMORTAL

Adam, som er bare ett av tusenvis av navn vår helt har hatt i siden han en gang for 50-60.000 år siden ble til, er udødelig. Jo da, han kan drepes av noen som vil ta livet av ham, men hvis han bare er litt forsiktig så kan han ikke dø av sykdom eller alderdom. Han fortsetter å være 32 år av utseende.

Nå kræsjer han hos studentene Gary og Nate i Boston. Og det går greit helt til Jerry dukker opp. Jerry er en iffrit. Dvs et menneskeliknende vesen som er svært usympatisk, tilsynelatende også med et langt liv og ca en fot høyt. Jerry nevner for Adam at han har sett den rødhårede kvinnen. Det er ei jente som Adam har vært på jakt etter i mange hundre år. Han tror at hun også er udødelig, slik som han. Og han er betatt.

Og derfra finner han ut at noen er på jakt etter ham. Han aner ikke hvilke planer de har. Men skjønner at de neppe er vennligsinnede. For Gary og Nate blir drept på den mest brutale måte. Det er faktisk mye som minner om slik en demon ville ha gjort det. Og det er akkurat det det viser seg å være. Noen har satt en demon på jobben med å fange ham. Og det er bare starten på jakten.

Adam henter hjelp der han kan få det. Hos vampyrer, som sjelden er så kjipe som mytene vil ha det til, og en pixie – en alv.

Hvorfor leser vi bøker? Jo, det er for å forføres, for å ha møte en strålende fortelling og kose oss med denne. Da jeg leste denne boka var det påske og jeg lette sårt etter noe som var både underholdende, spennende og morsomt. Det er ikke store dybden i romanen til Doucette – unntatt kanskje akkurat på slutten hvor han filosoferer litt over livet og udødeligheten. Boka har enkle personer og relasjonene er ikke overvettes kompliserte.

Men forfatteren er veldig flink på å få fram scener – gjøre dem levende og visuelle. Han er dessuten dyktig til å få en spennende fortelling ut av noe som i utgangspunktet – hvis man leser resymeet over – kanskje kan fortone seg som tøvete.

Adam gjør seg dessuten innimellom noen refleksjoner over hvor trøblete det egentlig er å være udødelig. Det er ikke bare kake. Det er et liv med stor ensomhet. En alenegang som av og til har drevet ham ut i alkoholismen – han forteller hvordan han i tiår av gangen har vært drivende full hver dag. Han forteller også innimellom om episoder fra tidligere i livet, ved faraos hoff, under middelalderen, havna i Kartago. Han nevner også møtet med diverse kjente personer.

Ingen klar fordel å være udødelig. Kan være ganske trøblete. Ensomheten har gjort at han i perioder drikker i tiår av gangen.

Dette er en flott røverroman, som også har fått sin oppfølger. En oppfølger som man skjønner måtte komme siden det var såpass mange løse tråder på slutten – blant annet en viss rødhåret kvinne!

Boka kan anbefales – en storveis debutroman!

 

UTGIVELSESÅR: 2010

FORFATTERS NASJONALITET: USA

FORFATTERENS HJEMMESIDE:

http://genedoucette.me/

 

INTERVJUER MED FORFATTEREN

http://wotverge.wordpress.com/2012/05/03/hellenic-immortal-blog-tour-interview-with-gene-doucette/

 

 

 
W

INTERVJU MED TOR ARVE RØSSLAND

On 22. april 2013, in Siste nytt, by admin

INTRO

Tor Arve Røssland (1971 –       ) er en forfatter som skriver bøker som fenger barn og ungdom. Det som gjør ham til en fabelprosaforfatter er grøsserserien om Svarte-Mathilda som i år fullføres med bind 3.

Svarte-Mathilda er et barn som opprinnelig levde på 1800-tallet i en vestlandsbygd. Men som blir et offer for grusomheter og blir til et ondt spøkelse. Men handlingen foregår i vår tid og ofrene er unge mennesker som leserne fint kan kjenne seg igjen i.

Fortellingen tar utgangspunkt i en vandrehistorie (urban legend) om Bloody Mary som er et spøkelse. Men ikke et lenkeraslende og flagrende lakenspøkelse. Nei, hun kommer simpelthen og dreper deg hvis hun påkalles på rette måten.

Røssland turnerer dette stoffet mesterlig og svært spennende. Den første boka i serien ble nominert til U-prisen, som er noe av det gjevere en forfatter for unge mennesker kan oppnå.

 

EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT HVIS VI SER PÅ DE GRØSSERNE DU HAR SKREVET?

RØSSLAND: Svarte-Mathilda står trygt planta i den klassiske skrekksjangeren. Bøkene er eit resultat av eit langt prosjekt for min del, der historien i bøkene strekkjer seg heilt tilbake til Italia på 1500-talet, via Hardanger på slutten av 1800-talet, og til slutt kjem vi til hovudpersonen Elisabeth i vår tid som må slite  med alle desse skrømta. Alle historiene blir fortalt parallellt, med hovudfokus på Elisabeth i vår tid. For min del gjekk det heile ut på å sjå kor skummelt eg klarte å få det i bokform. Eg stal hemningslaust frå litterære heltar som Stephen King og Clive Barker, og ikkje minst frå filmar som Exorcisten, Den sjette sans, The Grudge, Candyman, Don`t Look Now og ei lang rekkje andre. Tilbakemeldingane eg har fått frå både barn og vaksne fortel meg at dette er skummelt, og det funkar.

Det har vore ei lang reise for meg å skrive denne historien, og når eg no sit med språkvask på siste boka kjennes det både godt og vemodig. Eg har likt å grave med ned i ei fullstendig oppdikta fantasiverd, med sin eigen indre logikk og sin eigen mytologi, sjølv om mykje er basert på allereie eksisterande vandrehistorier.

Ein ting som har vore vanskeleg er å halde styr på alle dei raude trådane undervegs. Kor mykje skal eg avslutte? Kor mykje skal eg la lesaren lure på? Kor mykje skal lesaren rett og slett aldri få svar på? Eg meiner at spesielt skrekksjangeren skal ha nokre ubesvarte spørsmål, eg som forfattar kan gjerne vite det sjølv, men lesaren skal sitje å lure på eit par ting når boka er ferdig. Ikkje nødvendigvis for at dette skal gi meg sjansen til å skrive endå fleire oppfylgjarar, men fordi mysteriet og undringa er kanskje det viktigaste i heile sjangeren. Viss eg gir svaret på alt, er det alltid nokre som blir skuffa, det var ikkje slik dei såg det for seg.

Det skal uansett bli godt å bli ferdig med sagaen om Svarte-Mathilda og Elisabeth, og konsentrere seg om andre fantastiske tekstar.

 

EWO: FINNES DET GRUNN ER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DISSE EMNENE?

RØSSLAND: Det er veldig tilfeldig. Ideen om Svarte-Mathilda fekk eg av dotter mi. Ho hadde med seg nokre venninner heim ein gong, og dei gjekk inn på badet og prøvde å mane Svarte-Mathilda fram framfor spegelen, dei kom hylande ut og dermed var ideen planta i hovudet mitt. Eg prøvde å finne ut kor dei hadde fått namnet Svarte-Mathilda frå, dei hadde høyrt det på skulen, men visste ikkje av kven, dermed blei eg ført inn på temaet om vandrehistorier. Då eg første begynte å skrive, fatta eg ikkje kvifor eg ikkje hadde skrive skrekk før. Det var jo skrekk eg las heile ungdomstida!

 

EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

RØSSLAND: I Svarte-Mathilda las eg mykje om vandrehistorier, om livet og skulegong i Hardanger på slutten av 1800-talet, om livet i Italia på 1500-talet, om spegelproduksjon, om malerkunst, om arkitektur om demonar og biskopar og ikkje minst om Den venetianske republikken si historiske utvikling. Bok tre har handling kun frå Venezia, på 1500-talet og i vår tid. Det har vore spennande å prøve å sjå for seg korleis livet var, korleis har arkitekturen endra seg, kjenne på luktene i gaten osv. (Brukte faktisk spelet Assassins Creed II til litt av researchen her, det løner seg ofte å vere interessert i slikt.) Research tar tid, men det er kjekt. Heldigvis har eg vore mykje i Hardanger, men det måtte ei Italiareise til for å klare å fullføre Svarte-Mathilda 2 og 3.

Andre bøker kjem kanskje fullstendig frå fantasien.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

RØSSLAND: Synest ikkje det er så vanskeleg. Eg har mange idear, det vanskelegaste er vel når eg har skrive ei stund på ei bok og innser at den berre var ein god ide, som eg ikkje klarer å fullføre. Det føles bortkasta. Det kan også vere vanskeleg og tungt å redigere ferdige, antatte bøker når ein eigentleg har lyst til å skrive noko heilt nytt.

 

EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?

RØSSLAND: Eg har skrive i andre sjangar, og eg er usikker på om eg eigentleg har skrive fabelprosa, høyrer skrekksjangeren heime der? Uansett så elsker eg skrekk og det overnaturlege, og ikkje minst science-fiction. Eg skriv dei ideane eg får, eg velger dei ikkje bevisst.

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

RØSSLAND: Den kan fortelje oss truverdige historier som eigentleg handlar om menneske i samtida, utan å vere bundne av krav om realisme.

 

EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

RØSSLAND: Eg er nok ikkje forferdeleg godt kjent i sjangeren, noko eg blir smerteleg klar over kvar gong eg går inn i fantasy / sci-fi-avdelinga i ein engelskspråkleg bokhandel, men eg har lese ein god del Stephen King, Clive Barker, alle dei klassiske skrekkromanane, Frankenstein; Dracula, Jekyll & Hyde – eg likar å gå tilbake til klassikarane. Ray Bradbury las eg mykje av i ungdomstida, og sjølvsagt Tolkien. Av nyare norske bøker har eg hatt stor glede av Asbjørn Rydland sin serie om Drakeguten, og Heine T. Bakkeid sin serie Dr. Schnabels krønike.

 

EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

RØSSLAND: Ringenes herre. Treng du virkelig spør kvifor? Av nyare ting likar eg veldig godt American Gods av Neil Gaiman. Utruleg fascinerande bok, som osar av forteljerglede, mytologi og fantasi. Ei reise gjennom USA, og gamle gudar i ny drakt.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

RØSSLAND: Alle verkeleg gode bøker, filmar, teikneseriar og tv-seriar seier oss noko om samtida, og om menneska som lever her og no. Kvifor trur du ein tv-serie som Star Trek har hatt slik suksess gjennom alle desse åra? Ikkje på grunn av rare romvesen og tekniske dippeduttar, men på grunn av den gjennomgåande humanismen, og kva det vil seie å vere menneske i vår tid. Ein kan kanskje bli dratt inn i sjangeren på grunn av fascinasjon for romskip og tidsreiser eller dragar og ridderar, men dette er ikkje nok i lengden, det må vere ein tyngre substans i det. Universelle tema som kjærleik, venskap, mot, svik, utforskartrong og offervilje går over alle sjangergrenser, og er det som gjer all litteratur verdt å lese.

 

EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

RØSSLAND: Eg får utruleg mange rare reaksjonar og spørsmål, spesielt på skuleturne. Vaksne menneske tilstår at dei ikkje har turt å lese boka etter det har blitt mørkt. Ungar som spring gråtande ut av klasserommet. Ein skule på Jæren klagde over at dette var skumlare «enn det burde vere» og at elevane hadde fått mareritt. Men herregud, tenkte eg, ein kan ikkje invitere ein skrekkforfattar på turne, og så klage over at det var for skummelt! Det blir som å invitere Jon Ewo og Reidar Kjelsen og klage over alle dei grisete monstera dei maner fram!

Eg får spørsmål om alt mulig om forfattaryrket og enkelte spørsmål som ikkje handlar om forfattaryrket i det heile tatt. Ein elev klarte på finurlig vis å få alle spørsmåla til å handle om Titanicforliset (!) Men stort sett er reaksjonane at bøkene er spennande og vanskeleg å leggje frå seg, og «når kjem neste bok??!!» Det er slikt eg vil høyre.

 

EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?

RØSSLAND: Då eg såg E.T. på kino ein eller annan gong tidleg på 80-talet. Hadde ei kort vrangførestilling om at eg ville bli filmregissør, med det viste seg at det var forfattar eg skulle bli.

 

EWO: HVA SKRIVER DU PÅ NÅ?

RØSSLAND: Eg held på med ei dystopisk bok som eg ikkje vil seie for mykje om, enno. Boka har ei jente i fjortenårsalderen som hovudperson, og den har vore med meg lenge, svært lenge, eg likar å la bøkene modnast godt før eg blir ferdig. Den kjem nok ut ein eller annan gong i 2014. Elles har eg fleire idear til framtidsvisjonar og sci-fi. Likar som sagt sjangeren veldig godt.

 

EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?

RØSSLAND: Kjensla av gru. Både fysisk og psykisk. Om lesaren får eit mareritt eller to, så får det heller berre bli slik. Men eg har lyst til å skrive bøker med litt fleire sosiale og politiske undertonar, og kanskje omsider om det som gjer oss til menneske.

 

HJEMMESIDEADRESSE:

http://www.forfattaren.no/

 

BIBLIOGRAFI:

Pode – illustrert av Øyvind Torseter, utgitt på Det Norske Samlaget (1999)

Pode mister fotfestet – illustrert av Øyvind Torseter, utgitt på Det Norske Samlaget (2000)

Pode får snue – illustrert av Øyvind Torseter, utgitt på Det Norske Samlaget (2002)

Plutselig skjøna eg alle songane – utgitt på Det Norske Samlaget (2004)

Anti-Pode – illustrert av Øyvind Torseter, utgitt på Det Norske Samlaget (2006)

På rømmen i New York – illustrert av Henning Lystad, utgitt på Det Norske Samlaget (2009)

Svarte-Mathilda – utgitt på Det Norske Samlaget, nominert til Uprisen 2011 (2011)

GAMER – utgitt på Mangschou forlag (2011)

Svarte-Mathilda II – utgitt på Det Norske Samlaget (2012)

Svarte-Mathilda III – utgitt på Det Norske Samlaget (2013)

 

 

 
W

STORBYEN SOM BILDE PÅ GLOBALISERINGEN

On 18. april 2013, in Siste nytt, by admin

SLATTERY, BRIAN FRANCIS – SPACEMAN BLUES

Plutselig en dag forsvinner Manuel Rodrigo de Guzman. Og leiligheten hans brennes til aske. Men er han virkelig død? Elskeren hans, Wendell Apogee, bestemmer seg for å finne ham. Denne ferden fører ham gjennom Storbyen, som i dette tilfellet er New York, men som kunne vært hvilken som helst storby. Denne fortellingen er en hyllest til Den Store Store Byen – hvor alt kan skje, hvor det finnes så mange lag og stammer og lokale forskjeller at ingen egentlig lenger kan ha oversikten.

Eller som en av etterforskerne sier: ”We, the authorities, are aboard a raft floating on the surface of an opaque society. We may on occasion be able to reach into those obscure waters, see some movement down there, but so much happens in the depth. The bottom teems with a million species as yet undiscovered. Great beasts fight each other to the death. Cities of coral rise and fall, rise and fall. But we see none of this, save a stirring on the surface, a ripple sent up from the floor.”

Denne letingen etter elskeren sin fører Wendell gjennom en rekke pussige og absurd situasjoner og steder. Blant annet finner han Darktown – som viser seg å være en hemmelig underjordisk by under byen. Han møter bandmedlemmene i The Pan-Galactic Groove Squad, og ser den apokalyptiske gjengen med munker som utgjør Church of Panic fare gjennom gatene, han snakker med politietterforskerne Salmon og Trout, han forfølges av The Four Horseman og får høre om en alien som kommer med en advarsel, osv.

Som man skjønner er dette et manus fullt av humor og parodi, med mange kulturelle referanser. Det er en humor av det surreale og underlige slaget. Av og til drømmende og rar. Av og til tar det helt av i noen sinnssyke scener. Hvis jeg skulle sammenlikne det med noe så er det Thomas Pynchon og William Burroughs.

Dessuten har forfatteren et usedvanlig godt språk. Det er rytmisk og annerledes. Men så er han også musiker og elsker rytme. Sjekk bare her hvordan forfatteren skildrer skjebnen til bandet The Pan-Galactic Groove Squad i boka: ”Six years later, they will be flung across the globe; they will pass under thick vines on a splintered raft on the Orinoco; wrap themselves in tan linen and lurch across the Maghreb on a camel with five others who do not speak their language. They will sleep in Buddhist monasteries hidden in the mountains that slide into Lake Biwa, build houses in the branches of sequoias, dig burrows in the earth of the Ferghana Valley, carry their homeson tarps rolled on on their backs until they’ve followed the blasted highways across the Atacama, slide down the great dunes to nest in the ruins of Antofagasta…” Osv.

Harlan Ellison skal ha skrevet etter å ha lest denne boka: «What a breathless, mad, tornado of words! When it shakes itself awake the earth trembles and the helpless reader is dragged gladly into its light. I haven’t had this much fun with a book in years.»

Og bedre kan det neppe sies!

 

UTGIVELSESÅR: 2007

FORFATTERS NASJONALITET: USA

FORFATTERENS HJEMMESIDE:

http://www.bfslattery.com/

 

WIKIPEDIAARTIKKEL OM FORFATTEREN:

http://en.wikipedia.org/wiki/Brian_Francis_Slattery

 

INTERVJUER MED FORFATTEREN

http://www.bookslut.com/features/2008_11_013648.php

 

 
W

INTERVJU MED TINA TROVIK

On 15. april 2013, in Siste nytt, by admin

INTRO

Tina Trovik (1973 –     ) fikk en flying start på karrieren. Hun var en av vinnerne i Schibsteds romankonkurranse i kategorien for beste barne- og ungdomsbok. Det var i 2012 og debutboka het «Samuel Sekel og flukten fra Paris». Samuel har en underlig oppvekst. Han blir funnet forlatt i skogen og blir adoptert av et kjendisektepar. Men snart havner han på skolen til det mystiske Byrået. De lærer ham om å reise i tid. Handlingen bringer Samuel til Paris under den franske revolusjonen. Han skal dessuten komme til å få vite den forunderlige sannheten om de virkelige foreldrene sine.

Maya Troberg Djuve skrev i anmeldelsen i Dagbladet blant annet: «Trovik holder på hemmelighetene i fortellingen, legger ut blindspor, og skaper karakterer som er tvetydige nok til at leseren ikke helt vet hvor hun har dem: Er Millard og Julian gode, splitter pine gale, eller farlige vitenskapsmenn? Og hva med Samuel selv? Hvem er han egentlig? Kombinasjonen av solid plot og vill fantasi, ispedd en dose historiekunnskap, gjør Samuel Sekel til underholdende lesning. Ny bok i serien imøtesees med forventning.»

Dette er første boka i en serie og flere har ment at forfatteren og Samuel Sekel har et internasjonalt format. Forfatteren vant ARKs barnebokpris for romanen.

 

EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?

TROVIK:

Samuel Sekel skal være en bok-serie jeg selv ville ha likt å lest da jeg var11-12 år. Jeg tenker at det skal være litt stemning á la Indiana Jones/Tilbake Til Fremtiden med masse action og humor. Jeg er også lei av den typiske “dystopiske” ungdomsboka og vil at bøkene om Samuel skal vise alt det morsomme og kule som ny teknologi kan gi oss, i tillegg til skape interesse for historie.

 

EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?

TROVIK:

Det jeg skriver preges naturlig nok av det jeg selv liker å lese. Favorittene er historie og Science Fiction, så det er neppe tilfeldig at jeg har valgt disse to temaene i mitt eget forfatterskap. Som barn likte jeg å lese Grimberg-serien som foreldrene mine hadde i bokhylla. Det var lite Science Fiction rettet mot barn på den tiden, men jeg pleide å sitte klistret til radioen på søndagene for å høre på Radioteateret med “Stjerneskipet Marco Polo” og “I Triffidenes Dager”.

 

EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

TROVIK:

Jeg gjør ferdig et skisseaktig utkast (som jeg ikke viser til en sjel!) før jeg begynner på research. Hvis ikke, stagnerer hele skriveprosessen – for eksempel hvis jeg undersøker hva slags type sko de brukte i Frankrike på 1700-tallet, og jeg finner ut at det var helt vanlig for menn å bruke høye hæler på den tiden, noe som igjen gjør at jeg blir surret inn i en domino-effekt av flere historiske fakta. Men når handlingen er på plass, kan jeg la manus ligge og “godgjøre” seg mens jeg leser meg opp på de historiske periodene som er med i boka. Dette er en del i skriveprosessen som jeg setter stor pris på.

Ellers har jeg alltid lest masse historie og liker godt historiske romaner av for eksempel Patrick O’Brian, eller boken ”Egypteren Sinehue” av Mika Waltari – for å ikke snakke om kåseriene til Richard Herrmann om Shakespeare og Dronning Elizabeth. Jeg blir alltid like fascinert over at menneskene for lenge siden liknet så mye på oss.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

TROVIK:

Oversikten. Det er mange puslespillbrikker som skal på plass – særlig med en serie. Av og til føler jeg meg som en streng prosjektleder som må passe på at idéene passer inn i mønsteret og alle personene gjør det de skal. Bare å holde styr på idéer og researchmateriale er en stor jobb. Jeg testet et program laget for forfattere, man fant raskt ut at det tok så lang tid å katalogisere alt sammen at det gikk ut over selve skrivingen.

Tidsreiser kan jo også komplisere handlingen litt. Derfor var kjøreregler for tidsreising noe av det første som måtte avklares for å unngå tidsparadoks av typen “hva skjer hvis jeg reiser tilbake og dreper min egen bestefar?”.

 

EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?

TROVIK:

Jeg har ikke tenkt så mye på hvilken sjanger boka befinner seg i. Jeg

hadde bare lyst til å skrive en bok som jeg selv ville ha likt som

tolvåring. Hvis jeg bare hadde hatt en tidsmaskin, så kunne jeg ha

gitt boka i gave til mitt tolv-årige selv …

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

TROVIK:

Personlig synes jeg at en god fabelprosabok lar fantasien leke, setter tankene i sving om hva som er mulig og tar oss med til ukjente steder. Hvem kan vel motstå en bok som viser oss uante muligheter, eventyr, magiske krefter og episke verdener?

 

EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

TROVIK:

Av Fantasy leser jeg mye Terry Pratchett og Robin Hobb. Ellers liker jeg godt kategorien “space opera” når det gjelder Science Fiction – med intergalaktiske stormakter som slåss mens dramaet utspiller seg på medmenneskelig nivå. Her kan jeg nevne Alastair Reynolds og den nye serien til James S. A. Corey som begynner med boka ”Levithan Wakes”.

 

EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

TROVIK:

Det spørs jo hvor velbevandret personen er i kategorien fabelprosa, men jeg kan trygt anbefale “Det Gylne Kompasset”, både til voksne og barn. Det er den første boka i trilogien “Den Mørke Materien” av Philip Pullmann. Handlingen foregår i en parallell virkelighet og reiser mange “hva om?”-spørsmål – ikke bare om det materielle, men også om det åndelige.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

TROVIK:

I disse tider er vampyrer så smått på vei ut (heldigvis, spør du meg) og zombier har blitt “in”, men hva disse levende døde sier om dagens samfunn er ikke lett å tolke. Det er kanskje i tråd med dystopia-temaet om globale katastrofer som snur opp ned på samfunnet.

 

EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

TROVIK:

Jeg må bare si at det hyggeligste ved å være forfatter er tilbakemeldingene fra leserne. Men jeg kan ikke si at jeg har fått andre uventede reaksjoner enn historielærere som forteller at boken har gjort historiefaget populært.

 

EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?

TROVIK:

Jeg leste mye som barn, om det så var Donald Duck eller Fluenes Herre – jeg slukte alt jeg kommer over, men å bli forfatter var en mulighet som ikke slo meg før i voksen alder. Det er først de siste ti årene at jeg har skrevet “i smug”, før jeg ble publisert i fjor.

 

EWO: HVA SKRIVER DU PÅ NÅ:

TROVIK:

Jeg har akkurat levert fra meg manuset til bok nummer to om Samuel Sekel og venter bare på tilbakemelding fra redaktøren. I mellomtiden har jeg så smått begynt å pusle på den tredje boka. Jeg synes alltid at det morsomste ved å skrive er planleggingen av en ny bok.

 

EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?

TROVIK:

Jeg har bare et ønske om å gi leseren et spennende eventyr, og kanskje gi dem et innblikk i at vitenskap og historie kan være gøy.

 

BIBLIOGRAFI:

Samuel Sekel og flukten fra Paris. Ungdomsroman. 2012

 

 

Dette er en bok for deg som ønsker virkelig å vite om alle mulige sider ved sjangeren “Steampunk”. Bokas undertittel er: «An Illustrated Guide to the World of Imaginary Airships, Corsets and Goggles, Mad Scientists, and Strange Literature.”

Noen bøker kjøper man til lesebrettet sitt. Noen vil man eie. Dette er et verk du ønsker å eie. Du ønsker å holde den i handa. Ta den ned fra hylla og bare bla opp på en tilfeldig side. Grunnen er at et lesebrett ikke på noen måte kan yte rettferdighet til denne praktboka. Den er så vakker og flott og fulle av fine bilder at illustrasjonene i seg selv ville være argument godt nok for å kjøpe den.

Men så er den i tillegg skrevet av en av kjempene innen steampunk – Jeff Vandermeer – pluss forfatteren og redaktøren S. J. Chambers. De har skrevet de sju lange artiklene som tar for seg sjangerens mange sider. I tillegg har de lagt inn korte bidrag fra en rekke andre forfattere – blant annet Catherynne Valente og Bruce Sterling.

De sju artiklene behandler sjangerens fortid og dens mulige framtid, omslagskunst, kunsthåndverk, mote, kino og tv-filmer, tegneserie, osv. Man skjønner at forfatterne kan dette stoffet. De vet mye om det og det som ikke nevnes er muligens ikke verdt å nevne.

Boka er bredt anlagt og gir deg så mye informasjon på en delikat måte at dette må sies å være noe så sjeldent som et kunstverk i seg selv. Jeg blir sittende og bla i den og drømme meg bort. Jeg får lyst til å lese bøker jeg aldri har hørt om. Eller å kjøpe en bok bare på grunn av omslaget. Jeg kan nesten bli forført til å tro at jeg faktisk bør investere i et steampunkinspirert lomme-ur eller få meg en kjæreste som bruker fingerløse hansker og lang aftenkjole med korsett og bar rygg.

Og hva kommer i framtiden av steampunk? Eller blir det som grunnleggeren av Steampunk Workshop Jake von Slatt skriver: «I’ve come to view steampunk, the combination of a Victorian aesthetic and a punk rock attitude, as a sort of cultural mule. A mule is a hybrid creature that is strong and robust but can’t reproduce. Steampunk is like that in that it has been popping up in various forms for generations, but doesn’t really have a continuous presence. What we call steampunk today will likely run its course, but as long as there are horses and donkeys, there will continue to be mules.”

 

UTGIVELSESÅR: 2011

FORFATTERS NASJONALITET: Begge er amerikanere.

FORFATTERNES HJEMMESIDER:

http://www.jeffvandermeer.com/

http://selenachambers.com/

WIKIPEDIAARTIKKEL OM VANDERMEER:

http://en.wikipedia.org/wiki/Jeff_VanderMeer

Ikke noen artikkel om Chambers.

 

 
W

INTERVJU MED SYLVELIN VATLE

On 8. april 2013, in Siste nytt, by admin

INTRO

Sylvelin Vatle (1957 –      ) debuterte med et smell og vant Debutantprisen i 1991 med «Alle kjenner vel presten?». Men fokuset i dette intervjuet kommer til å ligge på serien med tre bøker om Tim Brentloff, som ble startet i 2003 med «Tim Brentloffs eventyr». Tim er en fantasifull, men litt redd gutt som forliser med rutebåten og sendes ut på ville eventyr – blant annet til Nivlheim – det vil si, Dødsriket. Her må han utføre oppgaver som får ham til å vokse som person. Åse Kristine Tveit skrev blant annet i barnebokkritikk.no: «Er dette ’berre’ underhaldning? God underhaldning er godt nok, men her finst og spor av noko anna. Som eit resultat av dei prøvingane Tim må gjennom, får han innsikt i seg sjølv, og lærer seg å hanskast med si eiga redsle og dårlege sjølvkjensle. Med gode hjelparar greier han å fullføre reisa gjennom underverda, og kjem ut att på andre sida. Utruleg kan det verke, men det går altså bra for Tim Brentloff til sist! Slik boka endar, kan ein få ei kjensle av at det vil kome fleire forteljingar om Tim. Det er å håpe, for alle som likar gode grøss og ville påfunn!»

Og flere bøker ble det. Serien er nå en trilogi hvor Vatle har forsynt seg av norrøne skrekkfigurer. Det er horror – men også humor. Og de fleste anmelderne har lagt merke til forfatteren morer seg når hun skriver fabelprosa for unge lesere.

 

EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?

VATLE: Tim Brentloff-triologien er morsom, vilter, skummel og fantasifull – og du blir kunnskapsrik og klok av å lese den.  Ikkje verst, i grunnen …

 

EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?

VATLE: Eg har vore fascinert av den norrøne mytologien frå eg var barn, fordi eg var omgitt av ein gjeng skikkelig gode forteljarar. Dei beste forteljarane er jo slike som lyg så dei trur det sjøl. Endå betre blir det når forteljaren faktisk IKKJE trur at han eller ho lyg. Dette var nok (mest sannsynlig) tilfelle med bestemora mi.  Ho var overbevist om at Åsgardsreia kunne komme farande rundt juletider med sine Åsgardsgudar, kattar, grisar, troll og jotnar for å putte folk i rullande tønner med spiker.

I tillegg til denne fascinasjonen hadde eg tre andre grunnar:

1:  Eg ville underholde.

2:  Eg ville blåse nytt liv inn i ei fantastisk folketru, og finne ut kva dei ulike karakterane i dette universet har å lære oss i dag.

3: Eg ville gjere eit forsøk på å grabbe forteljingane og karakterane tilbake frå alle som (etter mi meining) forflatar dette fantastiske materialet ved å ta bort ein svært viktig ingrediens:  humoren. (Eksempel på slike folk meiner eg å ha oppdaga blant nyfascistar, pedagogar, forskarar, prestar, heavybandmedlemmer og mange, mange andre.) Den som har oppdaga at Yggdrasilasken faktisk har røtter over heile verda oppdagar også at norrøn tru ikkje er utestengande, nervrotisk og engstelig. Det er ei tru skapt av reisande, kloke, kreative, morsomme og nysgjerrige folk.

 

EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

VATLE: Heile tida! Det er jo noko av det som gjer skriving så spennande og utviklande. Eg er liksom på ei reise i alle slags vær der eg utforskar alle øyer, grotter, havdjup og skjær eg støyter på. Fantasiskriving er forskningsarbeid for slike forskarar som kun likar den kjekke delen av forskningsjobben. Ein slik forskar er eg.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

VATLE: Tja … Eg pleier å legge vekk prosjekt som dauar og halde på med dei som lever. (Nokre gonger går det skikkelig skeis med dei levande òg, men eg får jo uansett med meg opplevelsen og reisa.)

 

EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?

VATLE:

Eg har skrive innanfor mange andre sjangerar også, eg er ikkje slik skrudd saman at eg held meg innanfor ein sjanger lenge om gongen. Dessutan havnar eg alltid opp med å leite etter nye / alternative måtar å skrive på innanfor ein sjanger. For meg er skriving ein muntlig prosess, sikkert fordi eg er så påvirka av muntlige forteljarar og fordi det tok så lang tid før eg begynte å skriva ting ned.

Eg er ikkje så opptatt av kva for ein sjanger eg skriv i, eg berre fortel frå ulike vinklar og med ulike stemmer. Då eg skulle laga lydbok av den første Tim Brentloff-boka valde eg for eksempel å fortelje den første tredjedelen av boka (utan å bruka manus). Det er nok litt spesielt.

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

VATLE: Fabelprosa er skikkelig kjekt, der kan ein boltre seg. Det grenseoverskridande er ein stor fordel. Og så likar eg så godt å skape rare og skumle karakterar.

 

EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

VATLE: Ikkje så mykje, faktisk. Det fantastiske stoffet bør helst ha ein god dose humor hvis eg skal henge med.

 

EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

VATLE: Vanskelig spørsmål, bøkene har mange og ulike kvalitetar  … Eg er nok mest svak for Harry Potter, fordi det er så mykje galen humor og samfunnssatire der.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

VATLE: I høgaste grad! Det er ein av dei fire grunnane til at eg valde å skrive om Tim Brentloff. Når ein lagar eit parallelt og fantastisk univers kan ein velje å la det likne på vårt eige samfunn. Slik står ein langt friare både til å avsløre og formidle vårt eige samfunn på nytt. Når ein bruker gamle myter som utgangspunkt kan ein dessutan finne ut kva som er dei underliggande grunnane til at desse mytene og karakterane har overlevd. Kvar einaste karakter Tim Brentloff støyter på har vist seg å skjule skattar av psykologisk og samfunnsmessig innsikt. Det var eg ikkje alltid forberedt på.

 

EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

VATLE: Eg har reist så å sei over heile Norge med den kulturelle skolesekken for å fortelje om Tim Brentloff, og eg kunne nok lage ei ny bok om alle dei overraskande og kreative reaksjonane eg har fått J

Eitt ekempel: Eg hadde fortalt om Tim Brentloffs ublide møte med havheksa Rån. Ein elev sa:  ”Heiter ho der heksa kanskje Rån fordi ho var så fæl til å råne rundt med båten sin?”

Eit godt spørsmål.

 

EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?

VATLE: I mange år var eg ein slik forfatter som ikkje skreiv. Eg gjekk lange turar for meg sjøl og laga forteljingar og poesi, men eg skreiv det ikkje ned. Eg skreiv ikkje dagbøker og ikkje brev, eg skreiv berre det som læraren forlanga at eg skulle skrive.

Då eg var 33 år begynte eg å skrive ein roman, og den gjekk rett i krysset.

 

EWO: HVA SKRIVER DU PÅ NÅ:

VATLE: No er eg tilbake der eg starta – eg er ein forfatter som ikkje skriv. Eg har tatt meg jobb; eg underviser og bygger opp eit skolebibliotek. På veg til jobben (det er 45 min. gjennom skogen) diktar eg forteljingar til førsteklassingane. Kvar veke får dei ei ny og ganske lang, dramatisk og morsom muntlig forteljing servert.

Så snart eg får tid, skal eg skrive desse forteljingane ned – for dei er skikkelig bra.

 

EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?

VATLE: At det var skummelt og spennande, men likevel så morsomt at dei ikkje lenger er like redde når dei møter ein indre drage. No veit dei jo at dei har overtaket så lenge dei har sørga for å få med seg fire ting:

ei eske fyrstikker, ei kappe, ein spade og ein skarp lommekniv.

 

HJEMMESIDEADRESSE:

http://www.sylvelinvatle.com/

 

BIBLIOGRAFI:

Alle kjenner vel presten? – roman (1991)

Bent Skute – roman (1993)

Den Åttande Dagen – roman (1996)

Topphemmelig dagbok for Lars – barnebok (1998) (illustrert av sønnen Lars Nilsen Vatle)

Ville liljer – roman (2000)

Mørket bak Gemini – roman (2002)

Gubben som ville fanga jula i ein håv – barnebok (2002)

Tim Brentloffs Eventyr – barnebok (2003)

Tim Brentloffs Eventyr II: Fenrisulvens forbannelse – barnebok (2006)

Tim Brentloffs eventyr III: Skatten i dragegrotta – barnebok (2008)

 

 

 
W

EN MAGISK OG RAUS NOVELLESAMLING

On 4. april 2013, in Siste nytt, by admin

FORD, JEFFREY – THE DROWNED LIFE

Jeffrey Ford skriver rare bøker. For noen måneder siden la jeg ut en omtale av romanen hans – ”The shadow year”. Denne gangen har turen kommet til novellesamlingen som kom omtrent samtidig.

Jeg føler meg litt hensatt til drømmeverdenen når jeg leser disse tekstene. Det uvirkelige blir helt normalt.

Bare ta åpningsnovellen – ”….”. Den handler om Hatch som er saksbehandler på noe jeg får inntrykk av er et trygdekontor. Båten til Hatch synker og dermed skulle du tro at han drukner. Men nei, han havner i den undersjøiske byen. Der hvor folk som har druknet og begått selvmord til sjøs lever og fortsetter virksomheten sin. Rent bortsett fra at de sakte råtner opp og spises av fiskene.

Men Hatch har jo ikke tid til å være der. Han skal plukke opp sønnen fra en fest. Han ringer kona, Rose, som sier hun skal hente ham.

Imidlertid støter han på en dykker – Isaac Munro – som redder ham innomhus under sjøen. Det viser seg at Munro lokker ham i en felle for å drepe ham. Hatch nektet nemlig stønad til Munros kone. Hun døde. Imidlertid kommer Hatch seg ut ved å gå dypere ned i sin egen hjerne og havner i en skog, osv.

Dette er forteller som er totalt uforutsigbare. De beveger seg framover av sin egen logikk. De er litt hallusinogene, litt drømmeaktige, litt magisk realistiske. Ofte er det historier inni historiene.

Et par av dem var virkelig for weird for meg. Men kjedelige ble de definitivt aldri. Gud vet hvor mannen får ideene sine fra. Jeg ser ut av cv-en hans at han er professor i skrivekunst ved et college i New Jersey. Så mannen er dreven. Han vet hva han gjør. Og han har et virkelig talent for språk. Han har sånne setninger som heller aldri blir likegyldige.

Jeg er jo ingen stor fan av novellesamlinger. Fordi de ofte er oppsop av ting forfatteren har publisert før i div magasiner som er mindre nøye på det enn en bok-redaktør. Ting som hadde hatt bedre av å fortsette å ligge i skrivebordsskuffen. Men denne samlingen gir jeg tommelen opp. Det er litteratur som gjør deg glad og som får deg til å misunne mannen for dette oppkomme av ideer. Flere av dem hadde vært stoff nok til en hel roman. Hvis ikke dette er raust skrevet, så vet ikke jeg!

 

UTGIVELSESÅR: 2008

FORFATTERS NASJONALITET: USA

FORFATTERENS HJEMMESIDE:

http://www.well-builtcity.com/

 

WIKIPEDIAARTIKKEL OM FORFATTER OG BOK:

http://en.wikipedia.org/wiki/Jeffrey_Ford

 

INTERVJUER MED FORFATTEREN

http://www.sfcrowsnest.com/articles/features/2008/The-Physiognomy-of-Jeffrey-Ford-12298.php

 

 

 
W

PÅSKEFERIE

On 24. mars 2013, in Siste nytt, by admin

På Ewos Utopia-blogg er det påskeferie.

Kommer tilbake torsdag 4.april med mere omtaler og stuff!

Ønsker alle mine lesere en god påske.

Spis for mye marsipan og ha gjerne et stevnemøte med påskeharen.

Mvh

Jon Ewo

 
W

INTERVJU MED DEAN FRANCIS ALFAR

On 21. mars 2013, in Siste nytt, by admin

INTRO:

Dean Francis Alfar (1969 –       ) is a very prolific man. He is a playwright, editor and publisher, has written three books and several articles and essays, and has worked with comics.

His newest collection of short stories, “How to Traverse Terra Incognita” was reviewed on my blog last week – a collection that I wrote was teeming with original ideas, with new and exciting ways of telling a story. I wrote that he had a deep empathy with his characters and their fates. I felt that his fiction had a sort of kinship or affinity to the magic realism of Gabriel Garcia Marquez because of the colours, the richness in detail and the love for life that I also find in Marquez.

He has edited 5 volumes in the series “Philippine Speculative Fiction and is published both in his native language and English. He has won several awards.

And luckily for the readers of my blog he has accepted to be interviewed here.

 

EWO: HOW WOULD YOU DESCRIBE YOUR LITERARY PROJECT?

ALFAR:  First of all, many thanks, Jon, for this opportunity.

”How to Traverse Terra Incognita” is my second collection of short fiction, containing stories published in the last few years from magazines such as Apex Magazine and Philippines Graphic, as well as anthologies such as the Exotic Gothic series.  It represents my concerns as fictionist – playing with narrative structure and language, exercising voices in different genres, as well as writing about the vagaries of being human.  It’s a mixed bag of fiction, and my hope is that readers find a story that resonates with them.

 

EWO: ARE THERE ANY REASONS WHY YOU WERE DRAWN TOWARDS FANTASY/SCIENCE FICTION?

ALFAR:  The power of speculative fiction is its ability to see the human condition through different lenses.  This allows us to channel our imagination and experience extraordinary circumstances, while retaining our ability to identify with the characters in those situations.  As a reader, I love these genres.  As a writer, I enjoy exploring these amazing domains, pushing against their boundaries, and telling the best stories I can.  I firmly believe that story matters first – regardless of genre.  But I do have a soft spot for the literature of the imagination.

 

EWO: IS FILIPPINO SPECULATIVE FICTION DIFFERENT FROM ENGLISH/AMERICAN FICTION WITHIN THE SAME GENRE?

ALFAR:  We are unique results of our environments – which include our cultural heritage, our languages, our faiths, our surroundings. While I do write in English and mirror certain universal concerns, I believe that everything I write is intrinsically imbued with who I am – a Filipino living in this day and age, exposed to the cultures of my homeland.  Who I am informs what I produce, whether consciously or not.  This is reflected from the obvious (setting stories in the Philippines, Filipino main characters) to the less obvious (the “big politics”/authorial perspective).  These differences between American spec fic and Filipino spec fic contribute to the vitality of the genres – more stories from more points-of-view, more voices added to the chorus of wonder, more representation.

On another note, what I do wish for is this: that the market for speculative fiction in the Philippines was larger.  Unlike the US, our market is very small.

 

EWO: ARE YOU DOING ANY RESEARCH BEFORE YOU START WRITING?

ALFAR:  This depends on the type of story I am writing.  For some, research is a requirement, for the sake of verisimilitude and correctness.  For others, like secondary world stories, I am more reliant on my imagination (as long as I remain consistent).  I normally have 2-3 stories in different stages of completion – so while I perform research for one, I can continue writing the others.

 

EWO: WHAT IS THE MOST DIFFICULT PART OF WRITING A NEW BOOK?

ALFAR:  Discipline is the most difficult part.  The conception of the idea or conceit is not difficult.  Sitting down and executing the vision is.  I do not wait to be inspired to write.  I allocate time to sit down in front of my laptop and do not get up until my writing time has passed.  During that time, I try my best to produce work.  This is when I rely on both craft and technique, finding ways to make my stories more interesting to me (as both writer and reader).  It’s important for me to complete stories quickly – this is part of my poetics as a writer.  There should always be more stories to tell.

 

EWO: YOU WRITE YOUR OWN FICTION – BOTH NOVELS AND SHORT STORIES, YOU’RE AN EDITOR, YOU WORK WITH COMIC BOOKS, YOU’RE A WELLKNOWN PLAYWRIGHT – DON’T YOU FIND IT DIFFICULT TO WORK WITHIN SO MANY GENRES?

ALFAR:  I find it liberating to be able to tell stories in different ways.  It requires shifting mindsets when I move from fiction to plays, for example.  It recharges and reenergizes me.  With comics, I get to work with an artist who illustrates my words. I also immensely enjoy my work as an editor, as it puts me in contact with new authors and new stories.  When I have a story to tell, what matters most is the answer to this question: “What is the best way to tell this story?”.

 

EWO: DOES SPECULATIVE FICTION HAVE ANY ADVANTAGES TO OTHER LITERARY GENRES?

ALFAR:  Unlike social and domestic realism, spec fic is not chained by the world that is or was.  Spec fic can take the genre of realism and add to it, transforming an ordinary story into something that feels very strange.  Spec fic embraces the unknown and the unknowable, the wondrous and the sublime, the horrible and the ineffable, and tells all those stories without a sense of shame.

 

EWO: WHAT DO PREFER TO READ WHEN IT COMES TO FANTASY AND SCIENCE FICTION?

ALFAR:  I love reading Jeffrey Ford, Kelly Link, and Gabriel Garcia Marquez for fantasy.  For scifi, I’m a big fan of Ted Kosmatka.  For horror, I enjoy Joe Hill and Clive Barker.  For sheer pleasure, Junot Diaz.

 

EWO: IF I TOLD YOU TO RECOMMEND JUST ONE BOOK OF SPECULATIVE FICTION, WHICH ONE WOULD IT BE? AND WHY THAT BOOK IN PARTICULAR?

ALFAR:  I have two answers for you.  One is very self-serving.

First, read “The New Weird”, edited by Ann & Jeff Vandermeer (Tachyon).  It’s a wonderful collection of strange speculative fiction and includes many great stories.

And now the self-serving one:  “The Best of Philippine Speculative Fiction 2005-2010”, edited by Dean Francis Alfar & Nikki Alfar (UP Press).  This anthology collects excellent examples of Filipino writing (and will be available as an eBook in a couple of months).

 

EWO: CAN FANTASY/SCIENCE FICTION TELL US SOMETHING ABOUT OUR PRESENT?

ALFAR:  Yes, spec fic can and does comment on the situations and times we find ourselves in.  This is an important aspect of fiction, allowing us to explore our feelings – whether anxiety or boundless joy – within our social context by using tropes from dark fantasy to surrealism to marvelous realism and everything in between.

 

EWO: HAVE YOU EVER RECEIVED SURPRISING OR UNEXPECTED REACTIONS FROM YOUR READERS?

ALFAR:  Oh, yes.  As an author, we yearn for our stories not only to be read but to be felt, to matter if only in a small way.  One of the most touching moments for me was when my daughter Sage came to me in tears after reading one of the stories in “Traverse”.  Another was seeing some of the characters in my novel come to life in a mural.  But the best was certainly suddenly having several young writers come up to me while I was walking in mall, and tell me that I insipired them to write their own stories.

 

EWO: WHEN DID YOU FIRST UNDERSTAND THAT YOU WERE GOING TO BE A WRITER?

ALFAR:  When I was growing up, during the dark ages of no internet and no easy access to books, I quickly ran out of things to read.  I promised myself that one day I would write the kind of stories I wanted to read.  Fantasy of the type I longed for was rare in the Philippines during those times.

 

EWO: ARE YOU CURRENTLY WORKING ON A BOOK?

ALFAR:  Yes, I am currently working on completing my third collection of short fiction.  I have 12 stories out of the 16 that I have set as a goal for myself.  I am also working (on and off) on a pair of novels – both are quite resistant to my charms.  As an editor, I have Philippine Speculative Fiction Vol.8 in preproduction, and have an fantasy anthology for young adults slated for later this year.

 

EWO: WHAT WOULD YOU LIKE YOUR READERS TO REMEMBER OF YOUR BOOKS?

ALFAR:  That stories, ultimately matter.  How we tell them is just as important as what we tell, and to whom.

 

WIKIPEDIA:

http://en.wikipedia.org/wiki/Dean_Francis_Alfar

 

BIBLIOGRAFI:

[His bibliography is much longer. These are just his own speculative fiction books.]

Salamanca, Ateneo de Manila University Press, 2006. (Novel)

The Kite of Stars and Other Stories, Anvil Publishing, 2007. (Collection of short fiction)

How to Traverse Terra Incognita, Flipside, 2012. (Collection of short fiction, 2012)